Syntetiske aksjer kan halvere skatten på ansattes oppside. Men reglene står ikke i loven.

Mange norske selskaper lar nøkkelansatte ta del i verdiutviklingen, gjennom aksjer, opsjoner eller bonus. Det er gode grunner til det: en rapport utarbeidet for Finansforbundet oppsummerer forskningen med at ansattes medeierskap øker produktiviteten og omstillingsevnen, og at ansatte med eierandel sjeldnere bytter jobb.

Hvor mye av oppsiden som faktisk havner hos den ansatte, avgjøres av skatten. På én million kroner kan forskjellen mellom den gunstigste og den dyreste varianten være opptil rundt 254 000 kroner. Denne artikkelen handler om den gunstigste, syntetiske aksjer.

Men hovedpoenget er ikke at ordningen er gunstig. Det er at skatteloven ikke sier hvor grensen går. Loven slår fast at fordeler vunnet ved arbeid beskattes som lønn og gevinster som kapital, men hvor et slikt instrument havner, er avgjort av rettspraksis og av enkeltavgjørelser fra Skatteetaten. De avgjørelsene spriker, og de har allerede flyttet seg én gang. Hvem som ender på 22 prosent og hvem som ender på 47,4, er mindre forutsigbart enn tallene antyder.

Tre veier, tre skattesatser

En bonus regnes som lønn. Den ansatte betaler opptil 47,4 prosent, og selskapet betaler arbeidsgiveravgift på toppen.

Gevinst på vanlige aksjer regnes som aksjeinntekt. Satsen er formelt 22 prosent, men gevinsten ganges først opp med 1,72, slik at den effektive satsen blir 37,84 prosent.

Gevinst på syntetiske aksjer som eies personlig, har Skattedirektoratet i flere saker behandlet som vanlig kapitalinntekt: 22 prosent, uten oppjustering. Til gjengjeld gis det ikke skjermingsfradrag, slik vanlige aksjer får.

På én million kroner blir skatten opptil 474 000 kroner som lønn, 378 400 som aksjeinntekt og 220 000 som kapitalinntekt. Toppsatsen på lønn forutsetter at den ansatte allerede ligger i høyeste trinn.

Avgjørelsene det vises til, heter bindende forhåndsuttalelser. Et selskap som planlegger noe, kan spørre Skatteetaten på forhånd hvordan det vil bli beskattet, og svaret er bindende for etaten i akkurat den saken. Det er ikke en lov, og det gjelder ikke automatisk for andre. Det er verdt å merke seg når man leser resten.

Hva en syntetisk aksje er

En syntetisk aksje er ikke en aksje. Det er en avtale mellom den ansatte og selskapet eller eieren.

Avtalen sier: du får samme økonomiske utvikling som om du eide et bestemt antall aksjer. Stiger aksjen 40 prosent, stiger verdien av avtalen din 40 prosent. Faller aksjen, faller din verdi tilsvarende.

Men den ansatte blir ikke aksjonær. Ingen stemmerett, ingen plass i aksjeeierboken, ingen generalforsamling.

Pengene kommer heller ikke løpende. Oppgjøret skjer én gang, ved innløsning: når bindingstiden er over, når selskapet selges, eller når den ansatte slutter. Da regnes verdien ut, og den ansatte får differansen mellom det han betalte og det avtalen er verdt.

For selskapet er poenget at eierstrukturen ikke røres. Det gjør ordningen praktisk for familieeide selskaper og for selskaper som ikke ønsker flere aksjonærer inn.

Den ansatte må betale for seg

En syntetisk aksje er ikke en gave. Den ansatte må normalt betale markedspris. Får han kjøpe billigere, blir rabatten regnet som lønn.

Det skaper et praktisk problem, for markedspris kan være mye penger. Løsningen er ofte selgerkreditt. Det betyr at selgeren, altså selskapet eller eieren, lar den ansatte betale senere: en del kontant, resten som gjeld. I sakene Skatteetaten har behandlet, har den kontante andelen typisk ligget mellom 10 og 20 prosent.

Kreditten er et lån, og et billig lån fra arbeidsgiver er i utgangspunktet en skattepliktig fordel. Skatteetaten fastsetter derfor en normrente, en slags minsterente for lån i arbeidsforhold. Ligger renten på normrenten eller høyere, regnes lånet ikke som en fordel, og det utløser verken skatt for den ansatte eller arbeidsgiveravgift for selskapet. Ligger den lavere, beskattes differansen som lønn.

Hvor går grensen?

Det korte svaret er at ingen vet helt sikkert.

Utgangspunktet er to høyesterettsdommer fra samme år. I Kruse Smith-saken fra 2000 fikk ledende ansatte tegne aksjer for 10 kroner, mens virkelig verdi var 143,02 kroner. Resten skulle gjøres opp ved fremtidig salg, og de ansatte hadde ingen plikt til å betale tilbake noe ut over det. De risikerte altså bare de ti kronene, sju prosent av aksjeverdien. Flertallet i Høyesterett mente det var nok til at dette var en ekte investering, og gevinsten ble beskattet som kapital.

Samme år gikk det motsatt vei i Pre Finans-saken. Der fikk de ansatte låne hele kjøpesummen av arbeidsgiver, og de kunne gjøre opp lånet ved å levere aksjene tilbake. Falt verdien, leverte de bare tilbake aksjene og gikk fri. De var i praksis sikret mot tap, og gevinsten ble beskattet som lønn.

Forskjellen mellom de to sakene er hele poenget: i den ene sto den ansatte med en reell, om enn liten, mulighet for å tape penger. I den andre gjorde han ikke det.

Konklusjonen mange har trukket, er derfor at det avgjørende er om den ansatte kan tape penger. En fersk sak viser at det ikke er så enkelt.

I februar 2024 behandlet Skattedirektoratet en ordning med syntetiske opsjoner. Her hadde den ansatte betalt markedspris for opsjonen og hadde reell risiko for å tape den. Likevel ble gevinsten regnet som lønn.

Fagmiljøene leser begrunnelsen ulikt. Revisorforeningen legger vekt på at investeringen var liten: premien utgjorde rundt ti prosent av aksjeverdien. Advokatfirmaet Svensson Nøkleby peker på det motsatte, at direktoratet nettopp så bort fra at det var betalt en premie, og i stedet vektla at selskapet hadde forkjøpsrett.

Hvorfor teller forkjøpsrett mot den ansatte? Fordi en vanlig investor kan selge når han vil, til hvem han vil, til markedspris. Kan arbeidsgiver bestemme hvem du selger til og når, og kjøpe deg ut når du slutter, ligner det mindre på en investering og mer på en avtale som følger jobben. Det samme gjelder at ordningen bare tilbys utvalgte ansatte. Vurderingen er samlet: spørsmålet er om vilkårene til sammen skiller seg markert fra det som ville vært vanlig i markedet.

Finansavisen har omtalt de samme grensene fra en annen kant. Advokat Alex Jægersen i Ræder Bing peker der på at er ordningen i realiteten knyttet til resultatmål eller bonuskriterier, kan utbetalingen bli regnet som lønn, og da faller hensikten bort. Kollega Tone Kaarbø påpeker i samme sak at betaler den ansatte under markedspris, blir rabatten lønnsbeskattet.

Tre feller

Løpende utbetalinger. Får den ansatte penger underveis, som en slags erstatning for utbytte, beskattes det fort som lønn med arbeidsgiveravgift. Den lave satsen gjelder oppgjøret ved innløsning, ikke pengestrøm underveis.

Eierformen. Eier den ansatte den syntetiske aksjen personlig, er satsen 22 prosent. Eies den gjennom et holdingselskap, kommer fritaksmetoden inn, og gevinsten er da i praksis skattefri for selskapet. Men pengene ligger i selskapet. Skal de brukes privat, må de tas ut som utbytte, og da kommer 37,84 prosent på toppen. Holdingselskap lønner seg altså hvis pengene skal reinvesteres, ikke hvis de skal brukes med en gang.

Lånet som ettergis. Faller verdien, kan den ansatte ende med å skylde mer enn den syntetiske aksjen er verdt. Avtalene løser dette ved at selskapet stryker den overskytende gjelden. Men å få slettet gjeld er en fordel, og fordelen beskattes som lønn. Nedsidebeskyttelsen er ikke gratis.

Hva koster ordningen selskapet?

For den ansatte er 22 prosent gunstig. For selskapet er bildet et annet.

Betaler selskapet en bonus, føres den som en lønnskostnad. Kostnaden trekkes fra før skatt, slik at selskapet betaler mindre skatt av overskuddet.

Slik er det ikke her. Skattedirektoratet har lagt til grunn at det selskapet betaler ut over det den ansatte selv har betalt inn, ikke kan trekkes fra. Grunnen er at en syntetisk aksje regnes som et verdipapir med aksjer som underliggende verdi, og slike omfattes av fritaksmetoden. Fritaksmetoden gjør aksjegevinster skattefrie for selskaper, men den virker begge veier: er gevinsten skattefri, gis det heller ikke fradrag for tapet. Både PwC og Ræder Bing har pekt på dette. Advokatfirmaet Aabø-Evensen har vist til den andre siden av samme regel: eier den ansatte gjennom holdingselskap, får heller ikke holdingselskapet fradrag om verdien faller.

I tillegg blir ordningen stående som en forpliktelse. Jægersen har overfor Finansavisen påpekt at mange ansatte med syntetiske aksjer kan bli en betydelig gjeldspost. I en gjestekommentar i samme avis har advokat Harald Hauge og advokatfullmektig Tomine K. Edvardsen i Wikborg Rein vist til at instrumentet normalt må føres som gjeld til markedsverdi i regnskapet. Unntaket gjelder små foretak, som etter regnskapsloven er selskaper som ikke overskrider minst to av tre grenser: 84 millioner kroner i balansesum, 168 millioner i salgsinntekt og 50 årsverk. For alle andre reduserer forpliktelsen den frie egenkapitalen, altså hvor mye selskapet kan dele ut.

Og formuesskatten?

Ett forhold får sjelden plass i oppsummeringene, og det trekker i motsatt retning av alt annet.

En syntetisk aksje verdsettes til full markedsverdi i formuesskatten. En vanlig unotert aksje verdsettes til 80 prosent av selskapets skattemessige formuesverdi, som i mange selskaper ligger godt under det aksjen faktisk er verdt.

Et eksempel: to personer har hver en posisjon verdt én million kroner i det samme selskapet. Den ene eier vanlige aksjer, den andre syntetiske. Er selskapets skattemessige formuesverdi halvparten av markedsverdien, blir grunnlaget 400 000 kroner for aksjeeieren og 1 000 000 kroner for den med syntetiske aksjer. Forskjellen på 600 000 kroner gir med formuesskattesatsen i trinn 1, 1,0 prosent, rundt 6 000 kroner mer i skatt hvert år for den syntetiske. Eksemplet forutsetter at posisjonen ikke er lånefinansiert. Er den kjøpt med selgerkreditt, kommer gjelden til fradrag, og for de unoterte aksjene reduseres gjeldsfradraget forholdsmessig fordi eiendelen har verdsettelsesrabatt.

Den lave gevinstskatten kommer én gang, når posisjonen løses inn. Formuesskatten kommer hvert eneste år ordningen løper. Over et program på fem eller ti år spiser den av fordelen.

Skattekommisjonen foreslår samtidig å fjerne verdsettelsesrabattene. Skjer det, forsvinner forskjellen.

Hvor sikre er reglene?

Skattekommisjonen anbefaler at det utredes om syntetiske aksjer bør inn under aksjonærmodellen, altså beskattes som aksjeinntekt med 37,84 prosent. Det er en anbefaling om å se nærmere på saken, ikke et forslag som ligger til behandling. Men den peker i én retning.

Den andre usikkerheten er nærmere. Grensedragningen bygger på Skatteetatens egne vurderinger, og de kan endres uten at Stortinget gjør noe. Det har allerede skjedd: i januar 2022 kom Skatteetaten med en uttalelse som ville rammet finansieringsmodellen, ved at hele lånet skulle lønnsbeskattes dersom arbeidsgiver tok nedsiderisikoen. Uttalelsen møtte kraftige reaksjoner i fagmiljøet, og 28. mars samme år snudde direktoratet.

Prinsipputtalelsen fra mars 2022 er fortsatt den Skatteetaten viser til i nyere saker. Uttalelsen fra 2024 er et nytt eksempel på at grensen kan flytte seg.

Hvor saken står

Ingenting er vedtatt, og ordningen gjelder som før.

Men bildet er mer sammensatt enn de 22 prosentene antyder. Selskapet mister fradraget det ville hatt for en bonus, og får en forpliktelse i balansen. Formuesskatten løper på full markedsverdi hvert år, mens den lave satsen bare treffer én gang. Og grensen mellom 22 og 47,4 prosent er ikke en tydelig strek, men en samlet vurdering som Skatteetaten har trukket ulikt i ulike saker.

Det er nettopp derfor mange selskaper ber om en bindende forhåndsuttalelse før de setter i gang. Vurderingen må gjøres konkret, på den enkelte ordningen, før avtalen signeres.

Innholdet er skrevet ved hjelp av kunstig intelligens.